lestadius lolomonks

jeg gikk og jeg gikk..og jeg gikk.

det var et ulende høstvær. dørene i skolelokalet slamret og gardinene vaiet i kapp med vimpelen i flaggstangen idet jeg følte noe ubehagelig og mystisk som skar seg gjennom skinn og bein i kroppen min.
Jeg kunne høre den ulmende hylingen gjennom veggene likeså .

tankene mine var fortsatt rettet mot èn ting.
jeg kjente en uhyggelig strøm av angst og lengsel idet jeg skulle til å forlate lokalet.
hva skulle jeg gjøre ? hvordan bli kvitt dette uunnværlige indre ?
omtrent før jeg var kommet ut av døra kjente jeg de tunge dråpene som falt ned fra himmelen.
jeg ville ikke forlate.. jeg trengte...jeg kunne ikke...

i veikanten sto det en vissen blomst.
den varme rødfargen var gådd over til en blanding av brunt og svart.
det var grått.
alt var grått.
himmelen som til vanlig var skyfri og lyseblå var nå svart.
mørket - lyset som ikke ville skinne.

hver gang jeg mister blikket. blikket ditt.